Jeg trodde egentlig ikke jeg var en «barfot-type». Jeg har alltid likt solide sko med støtte, demping og tykk såle – det lærte vi jo tross alt var det beste. Men så kom sommeren, med sine varme stier, fjelltopper og svette føtter, og jeg begynte å kjenne på et behov for noe lettere. Noe mer naturlig. Etter å ha sett en venn gå lett og smidig i det som så ut som en minimalistisk variant av tursko, ble jeg nysgjerrig. Hun fortalte at det var Xero sandaler, og det var nok til at jeg begynte å grave. Kort tid etter hadde jeg klikket hjem mitt første par – via en forhandler som fører Xero sko Norge, til min store glede.
Førsteinntrykket da jeg åpnet esken? De så enkle ut. Ikke minimalistisk som i kjedelig, men funksjonelt. De hadde den type design som ikke prøver for hardt, men som viser at noen faktisk har tenkt. Stroppene var lette å justere, sålen tynn men fleksibel, og vekten nærmest ikke-eksisterende. Jeg tok dem på, og det føltes… annerledes. Jeg kjente bakken under meg på en ny måte, men ikke ubehagelig – mer som en slags våkenhet i beina.
Bruksområdet mitt var først og fremst sommerens fjellturer og byvandringer. Jeg ville teste om Xero sandaler faktisk kunne gi meg den friheten de lovet. Allerede første helg tok jeg dem med til Nordmarka, på grus og røtter og myke stier. Etter bare noen hundre meter merket jeg at kroppen måtte jobbe litt annerledes – tærne grep bakken, foten beveget seg naturlig, og ankelen fikk plutselig lov til å være aktiv. Det var som å vekke et glemt sanseapparat i føttene.
På asfalt ble de straks mer utfordrende. Ikke fordi de ikke fungerer, men fordi man plutselig innser hvor hardt vi vanligvis tråkker. De fikk meg til å justere gangen, gå lettere, mykere. Og det, merkelig nok, ga en slags letthet også i hodet. Kanskje det er derfor så mange snakker om “barfot-følelsen” med en nesten poetisk tone. Det høres svulstig ut, men etter å ha brukt Xero sko Norge i et par uker forstår jeg faktisk hva de mener.
Samtidig er det visse ting jeg tenker produsenten bør ta med videre. For eksempel: jeg savnet litt ekstra polstring rundt hælstroppen. Etter lange turer opplevde jeg lett gnissing, særlig i fuktig vær. Det er ikke et stort problem, og kan løses med tynne sokker eller tape, men det trekker litt ned på den ellers gode komforten. En annen ting er størrelsesguiden – den var litt vanskelig å tolke ut fra europeiske mål. Kanskje kunne Xero Norge tilby lokale størrelsesråd eller en prøvepakke med flere størrelser som enkelt kan returneres?
Når det er sagt, er det liten tvil om at Xero sko Norge tilbyr noe unikt. I et marked dominert av stive sko med overdreven støtte og fjærende såler, går Xero motsatt vei – og det fungerer. Jeg oppdaget at føttene mine faktisk trengte mindre “hjelp” enn jeg trodde. Etter noen uker føltes det unaturlig å gå tilbake til tunge joggesko. Det kjentes merkelig å ikke kunne kjenne bakken under meg. Jeg fikk kontakt med omgivelsene på en ny måte, og det hadde en slags forankrende effekt – en følelse av å være mer “til stede” i skrittene mine.
Flere venner har stilt spørsmål når de har sett sandalene: “Er de virkelig gode på tur?” “Får du ikke vondt?” “Holder de på grus og stein?” Og jeg svarer alltid det samme: Du må nesten prøve. Dette er ikke sko man kjøper fordi de er på moten. Det er sko man kjøper fordi man er nysgjerrig på å kjenne seg selv og naturen på en ny måte. Og når man først har kjent den følelsen, er det vanskelig å gå tilbake.
Noe av det jeg liker aller best med Xero sandaler, er at de funker like godt i byen som i skogen. Jeg har gått med dem på kafé i Grünerløkka og på fjell i Jotunheimen, og i begge settinger føltes de hjemme. Det er sjelden man finner et produkt som er så fleksibelt – og som samtidig får kroppen til å lære, tilpasse seg og bli sterkere. Jeg merket det særlig i fotbuen og leggene etter noen uker – som om de hadde våknet etter en lang dvale.
Det er fortsatt mange som ikke kjenner til Xero sko Norge, og det overrasker meg litt. Kanskje fordi merkevaren går litt under radaren her. Kanskje fordi vi nordmenn er skeptiske til alt som krever litt tilvenning. Men for min del var det verdt det. Ikke fordi det er trendy, men fordi det er ekte. Og i en tid der vi jager etter det nyeste og mest støttende, kan det være noe befriende i å gå motsatt vei – og bare… gå.